I dag tenker jeg på landet vårt. Jeg tenker på befolkningen vår og da spesielt ungdommen vår. I dag tenker jeg på alle de rasistiske, trangsynte jævlene som snakket før de visste noe og fikk det slengt i trynet at de tok feil.
Det våre ungdommer i dag har fått oppleve er noe vi i Norge alltid har følt oss godt beskyttet mot. Vi har sett det skje andre steder på TV, men det er vanskelig å la det gå inn på oss når det skjer så langt unna. I dag skjedde det i landet vårt. To ganger. Terror. I Norge. Det tok tid for meg før jeg faktisk innså alvoret i det som i dag har skjedd. Det har ikke falt meg inn at dette skulle skje i lille Norge. Det virket så altfor fjernt for meg, men plutselig slo det ned i meg og jeg ble egentlig bare stille. Sjokkert. I en sånn situasjon er det lett å peke og legge skyld, men det samholdet Norge har vist meg i dag har rørt meg. Vi har så klart de trangsynte og rasistiske som ikke kan tenke lenger enn nesetippen, men de aller, aller fleste av oss har vist samhold, vi har stått sammen og vi har gitt gode ord, varme tanker og virtuelle klemmer. Vi har gjort det vi kan for å takle denne situasjonen best. Sammen. Og Jens Stoltenberg, talen i pressemeldingen rørte meg. Den sa meg hva Norge står for og minte meg på hvorfor jeg er så innmari stolt av å være norsk. De ordene håper jeg du alltid vil bli husket for.
“Dere skal ikke få ødelegge oss, dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati og engasjement. Vi er en liten, men stolt nasjon. Ingen skal skremme eller skyte oss til taushet. Ingen skal skremme oss fra å være Norge. Vi skal vise verden at demokratiet blir sterkere når det gjelder”
